av psykiater Rolf Hessø og Aslak Hartberg

Når vi blir redd uten noen åpenbar grunn, kalles det ofte panikkangst.

Mange tror de er i ferd med å bli gale, eller syke. Men panikkangsten har en forklaring.

Kroppen tror nemlig den er i fare. Det kan være mange grunner til det, og mange ulike situasjoner kan utløse et panikkangst anfall. Noen får plutselig panikk i en tunell. Noen er på storbyferie eller på et kjøpesenter og blir stressa av varmen og alle menneskene. Andre igjen kan skvette av en lyd eller bli trigget av en skremmende tanke. Men selv om triggeren kan være ulik, er det som så sker i kroppen felles for alle:

-Kroppen tror den er i fare og går i alarmeredskap, (fight or flight mode). Dette er kroppens naturlig forsvarsmekanisme. Kroppen gjør seg klar til å flykte eller kjempe, og dette skjer i en vanvittig fart. I løpet av brøkdelen av et sekund skjer følgene:

-Kroppen reagerer med hjertebank, svimmelhet, nummenhet og hyperventilering.

-Disse kroppslige fornemmelsene gjør igjen at vi tror at noe er galt.

-Dette igjen trigger katastrofetanker, som igjen lurer kroppen til å pøse på med mer angst. Dette kalles en panikksirkel.

Målet vårt er å bryte denne vonde sirkelen.

Mange tenker at angst er en psykisk eller mental lidelse. Men når man lærer hva som faktisk skjer i kroppen vil vi se at angst faktisk er et rent fysisk fenomen. Her er hva som skjer i kroppen når den går i fight or flight mode:

-Hjertet begynner å banke fortere. (Fordi vi skal kunne sloss, eller løpe fra en fare. Dette er grunnnen til at mange tror mange de har hjerteproblemer og drar på legevakten når de får angst)

-Kroppen skiller ut adrenalin. (For å gi oss superkrefter så vi kam kjempe eller rømme. Dette er jo kjekt hvis faren er reel og du for eksempel skal sloss mot en innbrudstyv, men å ha kroppen full av adrenalin er kjedelig når man skal forsøke å roe seg ned etter et panikkangsanfall.

-Kroppen skiller ut endorfiner som bedøvelse hvis vi skulle bli skadet. (Endorfiner er et morfinlignende stoff. Ikke rart mange kjenner på svimmelhet når man blir redd)

-Vi begynner å hyperventilere. (Mer O2 i blodet gjør at vi kan kjempe eller flykte bedre.

NB: Mange føler at de ikke får puste når de får panikkangst. Sannheten er faktisk at de puster altfor mye. Forsøk heller å puste rolig.)

-Blodet trekker seg sammen mot mageregionen for å hindre at vi blør i hjel om vi skulle bli skadet. (Dette forklarer hvorfor mange kjenner seg kvalme når de blir redde. Og hvorfor vi er numne og kalde på hender og bein)

Angst er rett og slett den følelsen vi får når alt dette skjer.  Følelsen kan være vond. Helt klart. Men det er viktig å understreke at ingenting av dette er farlig. Kroppen tåler godt høy puls. Den tåler adrenalin og endorfiner.

Alle som lever, har opplevd å blir redd eller skremt. Ofte skyldes det en konkret fare eller årsak. Når jeg for eksempel sitter og jobber på kontoret, elsker ungene å snike seg innpå for å skremme meg. De vet at jeg skvetter voldsomt hver gang. Når man skvetter går kroppen lynraskt i fight or flight mode. Men siden jeg straks skjønner at situasjon er ufarlig, vil jeg i stedet begynne å le, og angstreaksjonen vil gi seg med det samme kroppen skjønner at det ikke foreligger noen reel fare. Men når vi blir redde uten noen synlig grunn, er det vanskeligere å roe seg. Man begynner å overtenke, hause seg opp. Kroppen vår merker dette, og tolker det som er noe galt. Og da slår den alarm.

Førte gang jeg fikk panikkangst tenkte jeg:  “Jeg er redd uten at det finnes noen fare. Å nei, jeg  holder på å bli gal!” Andre tenker: “Jeg er så svimmel/hjertet banker så fort/jeg er så kvalm …Jeg må være syk! Kanskje jeg har hjertefeil, eller kreft, eller blir kvalt!” Denne typen tanker kaller vi katastrofetanker. Problemet med disse tankene er de får kroppen til å tro at den fortsatt er i fare. Og da fortsetter den å trykke inn “alarmknappen”. Så lenge vi tenker katastrofetanker om galskap og sykdom, vil kroppen fortsette å pumpe løs med angstsymptomer. Mer hjertebank. Mer adrenalin. Mer endorfiner. Og vi blir bare svimlere og svimlere, noe som igjen gir bensin til katastrofetankene. “Nå er jeg hvertfall. gal!” Nå MÅ jeg være dødssyk!”

Denne panikksirkelen gjør altså at kroppen opprettholder angsten, fordi katastrofetankene hele tiden forteller hjernen vår at noe er galt. Da gjelder det å snu sirkelen. Vi må gjøre ting som roer ned kroppen, og som får kroppen til å slå av fight or flight modusen.

Her er fire ting du kan gjøre:

Punkt 1) Pust rolig.

Dette høres kanskje ut som et kjerringråd. Men det er faktisk ren vitenskap. Når du hyperventilerer øker som nevnt O2 nivået i kroppen. Så lenge 02 nivået er høyt, vil kroppen tro at noe er galt, og den kjører på med mer angst. Når vi i stedet puster rolig, faller O2 nivået, og kroppen tror at faren er over. hjerterytmen blir normal igjen, kroppen slutter å produsere adrenalin og endorfiner, og blodet flyter igjenn fritt gjennom kroppen. Mange synes imidlertid det er vanskelig å puste rolig når man er redd. Mitt beste råd er å lukke munnen, og forsøke å puste rolig gjennom nesa. Da er det mindre sjanse for at du hyperventilerer. Og husk: Kroppen trenger mye mindre luft enn du tror. Tenke så lite og rolig vi puster når vi er rolige!

Punkt 2) Unngå katastrofetanker.

Tankene våre kommer ofte automatisk. Veldig mange av mine pasienter forteller at de kan tenke: “Å nei, nå blir jeg sikker sykemeldt. Så må jeg sikkert selge huset, og så går kona fra meg…å nei å nei å nei” Det er utrolig hva vi klarer å komme opp med av katastrofetanker når panikken rir oss. Derfor er det  nyttig å trene opp evnen til å kjenne igjen automatiske katastrofetanker. Når vi hele tiden forer hjernen med tanken på at noe er galt, vil den aldri skru av fight or flight mode. Tenk heller: “Dette er ikke farlig. Det er bare kroppen som tror jeg er redd. Jeg er ikke syk. Jeg er ikke gal.” Knepet er å forsikre kroppen om at den ikke er i fare.

Punkt 3) Vend oppmerksomheten utover.

For å si det litt stygt: Redde mennesker blir vi veldig selvopptatte.Vi følger ikke med på verden rundt oss. Vi sitter i stedet og stirrer inn i oss selv. Kjenner på alt det rare som skjer i kroppen, og tenker dystre tanker. Da er det vanskelig å få kroppen til å skjønne at den egentlig er trygg. Men ved å gjøre hverdagslige ting, forteller du faktisk kroppen at den ikke er i fare. Bruk sansene, ikke tankene, plerier jeg å si. Se rundt deg. Hør hva de andre snakker om rundt deg. Ikke forsvinn inn i deg selv.

Punkt 4) Aksepter at kroppen er i ulage.

Da jeg selv hadde panikkangst var jeg veldig fokusert på å få angsten helt bort. Men det er jo ikke mulig å leve et liv uten å innimellom bli skremt, redd, eller oppleve hjetebank eller svimmelhet. Vi kan jo ikke låse oss inn og aldri oppleve utfordringer. Det blir et fryktelig trist liv. Og selv om man stenger seg inne, kan man jo ikke unslippe sin egen kropp og sine egne tanker. Men jeg var så lei av å være redd. Og hver gang det kom ubehag i kroppen, ble jeg redd for at panikken igjen skulle komme. “Å nei, det kommer tilbake! Jeg blir aldri frisk!” var typiske automatiske katasrofetanker som dukket opp i hodet. De siste årenen har jeg blitt veldig bevist på å lære pasienter at de må akseptere at kroppen oppfører seg litt rart.

Tenk på tiden før du fikk panikkangst. Da kunne man oppleve både høy puls, svimmelhet og kvalme uten å forbinne det med angst. Målet er å komme tilbake dit at man bare aksepterer at kroppen er i ulage uten å hause seg opp. En fin tanke kan være: “Ja ja, kroppen tror vist jeg er i fare. Jeg føler meg ikke så bra akkurat nå, men jeg trenger ikke bli redd. Hvis jeg heller vender oppmerksomheten utover og gjør noe annet, vil symptomene sikkert roe seg.

Hvis du husker på disse fire punktene, vil du oppleve at panikken blir mindre. Skriv de gjerne opp på en lapp, du kan ha i lomma den første tide. Kikk litt på lappen om du blir stressa.

-Puste rolig

-Unngå katastrofetanker

-Vend oppmerksomheten utover

-Aksepter at kroppen er urolig, så går det fortere over.

Angsten forsvinner kanskje ikke helt den første uken. Men neste gang du kjenner tilløp til panikk er målet simpelthen å mestre det litt bedre enn forrige gang. Man blir kanskje fortsatt urolig og redd, men husker du på disse fire punktene vil angstreaksjonen sansynligvis bli mindre enn forrige gang. Og så enda mindre neste gang….og så til slutt gidder ikke kroppen fyre seg opp lenger. Og livet er tilbake slik det var før panikkangsten kom….

Nå vet du nok til å bli frisk. Om du syntes dette var spennende, eller om du er av den nyskjerrige typen som liker å gå i dybden  kan du lese videre og få en mer detaljert og medisinsk forklaring på hvert punkt:

Hvorfor blir man redd?

Angst og panikk er følelsesmessige reaksjoner som alle har opplevd.

De er simpelthen en del av livet. Angst er den reaksjonen alle mennesker vil få når de tror at det kan skje dem noe galt eller farlig.

Det viktigste formålet med panikkreaksjonen er altså å beskytte mennesker mot farer. Da våre forfedre levde i huler, var det livsviktig at en automatisk reaksjon tok kontrollen når de sto overfor farer, slik at de kunne handle resolutt (angripe eller flykte).

Selv i vår hektiske hverdag er denne kamp/flukt-reaksjonen en nødvendig mekanisme. Bare se for deg at en person krysser gaten mens en bil plutselig kommer i full fart og henger på hornet. Hvis personen ikke føler noen som helst frykt, vil vedkommende bli drept. Det som imidlertid skjer, er at ens kamp/flukt-reaksjon tar over slik at han eller hun løper unna.

Moralen i dette bildet er enkel: Formålet med panikken er å beskytte mennesker, ikke skade dem. Det er rett og slett menneskets overlevelsesmekanisme. Panikken hjelper oss å overleve.

Nervesystemet reagerer umiddelbart så snart en fare er nær forestående (tenk for eksempel på det sjokket du kjenner når du tror en annen bil på veien kommer til å kollidere med deg). Denne umiddelbare reaksjonen er årsaken til at de fysiske symptomene på et panikkanfall kan oppstå nesten øyeblikkelig, i løpet av sekunder.

Ved en angstreaksjon setter kroppen i gang mange prosesser for å gjøre deg klar til kamp og/eller flukt. Og selv etter at kroppen har forstått at det ikke var noen reell fare, vil personen ofte føle seg anspent eller nervøs en tid, fordi de kjemiske stoffene fremdeles strømmer rundt i kroppen. Denne fortsatte spenningstilstanden er helt naturlig og ufarlig. Denne ettervirkningen har faktisk en hensikt: I våre tidlige forfedres verden vil en fare ofte komme tilbake. Dermed vil en etterfølgende spent tilstand hjelpe mennesket med å raskt gjenopprette kamp/flukt-reaksjonen hvis faren kommer tilbake.

Hjertet banker så fort.

Kroppens reaksjon øker hjerterytmen og styrken i hjerteslagene. Disse virkningene er svært viktige for å gjøre kroppen klar til handling (kamp eller flukt), fordi de gir raskere blodgjennomstrømning som i sin tur øker oksygentilførselen til vevet og fjerner avfalls-

produkter fra vevet. Muskelvevet må tilføres oksygen for å kunne kjempe eller flykte. Derfor opplever en ofte at hjertet slår svært raskt eller hardt når en har sterk angst eller panikk. (Det er faktisk veldig vanlig at legevakten får mennesker på besøk som tror de har hjerteinfarkt, mens de egentlig har panikkangst.)

Blodgjennomstrømningen endrer seg også: Blodet transporteres bort fra stedene hvor det ikke er behov for det og pumpes mot stedene hvor det er mer bruk for det. Blodet transporteres bort fra huden, fingrene og tærne, for eksempel. Denne effekten er nyttig. La oss se på våre forfedre igjen. Det var ytterpunktene på kroppen som var mest sårbare for angrep og skader. En redusert blodforsyning til disse kroppsdelene ga mindre risiko for å blø i hjel. Resultatet er at huden blir blek og føles kald, spesielt rundt hendene og føttene.

Svimmel og rar.

Kamp/flukt-reaksjonen påvirker også åndedrettet. Man puster raskere og dypere, fordi kroppen trenger mer oksygen for å kunne kjempe eller flykte. Oksygen er helt nødvendig for muskelvevet. Noen ganger kan imidlertid åndedrettet bli uregelmessig og forårsake ufarlige, men like fullt ubehagelige symptomer, slik som åndenød eller kvelningsfornemmelser, samt smerter eller trykk i brystet. Det kan også føre til redusert blodtilførsel til hodet. Til tross for at reduksjonen er liten og helt ufarlig, gir den ubehagelige (men harmløse) symptomer som for eksempel svimmelhet, uklart syn, forvirring, en følelse av uvirkelighet (eller å føle seg i en drømmeaktig tilstand), og hetetokter. De beskyttende fysiske endringene gir altså fysiske symptomer som kan være ubehagelige, men som er helt ufarlige og heller ikke er et tegn på at det er noe alvorlig galt.

Kvalm og vondt i magen.

Et annet fysisk symptom er redusert spyttsekresjon som gir tørr munn. Hele fordøyelsessystemet går tregere, slik at energien som normalt trengs til å fordøye maten, kan omdirigeres til musklene som brukes når man skal kjempe eller flykte. Denne virkningen forårsaker ofte kvalme og en tung følelse i magen. Det kan også oppstå diaré, slik at det som ellers ville “tynge” kroppen når man forsøker å kjempe eller flykte, tømmes.

Utslitt.

Flere av muskelgruppene strammer seg til og forbereder seg på å kjempe eller flykte. Denne virkningen gir en følelse av anspenthet og i visse tilfeller reelle smerter i tillegg til at man skjelver. En annen interessant virkning er at det frigjøres naturlige smertestillende stoffer fra hjernen, slik at kroppen i mindre grad føler smerte når man er redd. Hensikten med denne virkningen er åpenbart å hjelpe personen å fortsette å slåss eller løpe vekk fra faren, selv når man er skadd. Dog vil ikke smerten hindre personen i å kjempe eller flykte. I tilknytning til denne virkningen aktiveres det koaguleringsstoffer og lymfocytter i blodet, slik at sår leges og skadd vev heles. Dessuten trekker milten seg sammen, slik at det frigjøres flere røde blodlegemer som kan transportere mer oksygen, og leveren frigjør opplagret sukker slik at musklene får mer sukker tilgjengelig som en energikilde.

Fordi kamp/flukt-reaksjonen medfører en generell aktivering av hele kroppen, og fordi denne aktiveringen krever mye energi, vil personen avslutningsvis føle seg trett, tom og “utkjørt”.

Redd uten grunn.

Kamp/flukt-reaksjonen er lett å forstå hvis en person utsettes for angrep, sitter fast i en heis, skal gjennomgå en større operasjon, eller opplever en annen psykisk belastning. Men hvorfor oppstår kamp/flukt-reaksjonen når det ikke er noe å frykte, og når det ikke foreligger noen åpenbar fare? Et panikkanfall er en normal kroppslig reaksjon på frykt. Men reaksjonen er unormal når den oppstår til feil tid, dvs. når det ikke finnes noen grunn til å være redd.

Som nevnt tidligere er ofre for panikkanfall åpenbart redd for de fysiske symptomene på frykt. Kort sagt er panikkanfall uttrykk for angst for angsten. Et panikkanfall har et typisk forløp. Først får man uventede fysiske fornemmelser (de er uventede fordi de ikke kan forklares som følge av en reell og overhengende fare). I neste omgang får man angst for selve de fysiske fornemmelsene.

Uventede fysiske fornemmelser + angst for fysiske fornemmelser = panikk.

Angst for angsten.

Den andre delen av dette forløpet er lett å forstå. Som nevnt tidligere vil alarmfunksjonen – kamp/flukt-reaksjonen – få hjernen til å lete etter en fare. Noen ganger foreligger det ingen åpenbar fare, slik tilfellet vanligvis er med panikkanfall, som synes å oppstå uten noen årsak eller ut av intet. For de fleste som rammes, er det imidlertid uholdbart at det ikke finnes noen forklaring. Når det ikke er mulig å finne noen forklaring, vil en ofte begynne å søke i sitt eget indre. Sagt på en annen måte: “Hvis det ikke finnes noe som kan forklare min følelse av panikk og angst, må det være noe galt med meg.” Da finner hjernen på en forklaring som for eksempel “Jeg kommer til å dø, miste kontrollen eller bli gal”. Dette er så langt unna sannheten som det er mulig å komme, fordi hensikten med kamp/flukt-reaksjonen er å beskytte mennesket og ikke skade det. Dessverre vil slike skremmende tanker rundt de fysiske symptomene på panikk bare bidra til en ond sirkel av flere fysiske fornemmelser, skremmende tanker og panikkatferd. Denne syklusen kalles også angst for angsten.

Hvorfor får et menneske de fysiske symptomene på kamp/flukt-reaksjonen hvis han eller hun ikke er redd? Det finnes flere forklaringer. En av dem er stress. Stress forårsaket av arbeidspress, løping mellom avtaler, samlivsproblemer eller andre personlige belastninger kan gi en økning i produksjonen av adrenalin og andre kjemiske stoffer. Denne reaksjonen er kroppens måte å opprettholde beredskapen og forberede seg på å takle stresset. Men disse stressreaksjonene kan også gi fysiske symptomer som ligner panikksymptomene.

En annen forklaring er angst for panikk. Engstelse hva som kan skje gir økt fysisk spenningsnivå og følgelig flere fysiske symptomer på stress. Dessuten vil angsten få personen til å rette oppmerksomheten mot det han eller hun er redd for. Hvis en flypassasjer for eksempel er redd for at flyet kan komme til å styrte, vil vedkommende bli svært oppmerksom på støy og vibrasjoner i flyet. Hvis det dreier seg om panikk, vil fokuset rettes mot fysiske fornemmelser. Personen kjenner etter i kroppen om det er noen uvanlige fysiske fornemmelser, og finner fysiske symptomer som vedkommende kanskje ikke ville ha oppdaget ellers – angsten for å få panikkanfall medfører flere symptomer på panikk og mer oppmerksomhet på disse symptomene. Altså vil angsten for panikkanfall føre til mer av nettopp det personen med panikklidelse er redd for, og resultatet blir hyppigere panikkanfall.

Vi har nå lært at panikk er basert på kamp/flukt-reaksjonen, som har som hovedhensikt å aktivere kroppen og beskytte den mot skade. Alle mennesker er i stand til å reagere på denne måten stilt overfor en fare, uansett om den er reell eller innbilt. Denne reaksjonen ledsages av en rekke fysiske fornemmelser, tanker og atferd. Når fysiske symptomer oppstår uten at det finnes noen åpenbar forklaring, vil man ofte feiltolke de normale alarmsymptomene som et varsel om et alvorlig fysisk eller psykisk problem. I dette tilfellet kan de fysiske symptomene i seg selv bli en trussel og igjen utløse kamp/flukt-reaksjonen.

Er jeg i ferd med å bli gal?

Mange tror at de fysiske symptomene på angst eller panikk betyr at de er i ferd med å bli gale. Da tenker de som oftest på den alvorlige psykiske lidelsen schizofreni. Etter en kort beskrivelse av schizofreni ser vi hvor feilaktig denne oppfatningen er. Schizofreni er en tung lidelse med symptomer som for eksempel usammenhengende tanker og tale (f.eks. rask overgang fra ett tema til et annet), som av og til ender opp med fullstendig meningsløst “babbel”. Typiske trekk er også vrangforestillinger, underlige oppfatninger og hallusinasjoner. Å være overbevist om at man mottar budskap fra verdensrommet, er en typisk vrangforestilling. Å overhøre samtaler når det ikke er noen mennesker til stede, er et eksempel på en hallusinasjon.

Schizofreni begynner vanligvis svært gradvis, ikke plutselig slik som et panikkanfall. Og fordi schizofreni går i arv og er sterkt genetisk forankret, vil bare en mindre del av befolkningen kunne utvikle sykdommen. En person over 25 år vil svært sjelden utvikle sykdommen, fordi schizofreni normalt først viser seg sent i tenårene eller tidlig i tyveårene. Og hvis en person har vært gjennom samtaler med en psykolog eller psykiater, ville denne helt sikkert ha stilt diagnosen schizofreni hvis det var indikasjoner på sykdommen.

Noen mennesker tror at de vil miste kontrollen når de får et panikkanfall. Det de vanligvis mener da, er at de vil bli fullstendig paralysert og ikke kunne bevege seg, eller at de ikke er klar over hva de gjør og løper rundt omkring, skader andre mennesker, roper ut obskøniteter eller setter seg i en pinlig situasjon. Hele reaksjonen har imidlertid til hensikt å få personen unna en mulig fare. Det har hittil ikke skjedd at noen har “gått amokî under et panikkanfall.

Hyperventilering.

Vi kaller det hyperventilering når pustens frekvens og dybde overgår kroppens behov. Men hvis behovet for oksygen og produksjonen av karbondioksyd begge øker (for eksempel under fysisk aktivitet), må naturligvis pustingen bli mer intens. Og hvis behovet for oksygen og produksjonen av karbondioksyd begge reduseres (for eksempel under hvile), skal pusten bli tilsvarende roligere.

De fleste av kroppens mekanismer styres av “automatiske” kjemiske og fysiske aktiviteter (og pustingen er intet unntak), men åndedrettet har den spesielle egenskapen at det kan styres av viljen. Det er for eksempel enkelt for oss å holde pusten (når vi svømmer under vann) eller puste hardere (når vi blåser opp en ballong). Følgelig vil en rekke “ikke-automatiske” faktorer som for eksempel stress eller sterke følelser gjøre at vi puster mer intenst (som også kan skyldes ren uvane). Disse faktorene kan ha stor betydning for mennesker som lider av panikkanfall, i det de ofte puster for hardt.

Hyperventilering frembringer et markert fall i karbondioksyd. Dette gir i sin tur lavere syreinnhold i blodet, og vi får såkalt alkalisk blod. Det er disse to virkningene er ansvarlig for de fleste fysiske endringene som oppstår under hyperventilering:

-Enkelte blodårer i kroppen innsnevres. Spesielt blodforsyningen til hjernen reduseres noe.

-Mindre blod når ut til bestemte deler av kroppen.

Paradokset er altså at for intens pusting betyr at det tas inn mer oksygen, samtidig som mindre oksygen når ut til bestemte deler av hjernen og kroppen. Denne virkningen medfører tre hovedkatogerier av symptomer:

1) Reduksjonen av oksygen til bestemte deler av hjernen kan forårsake svimmelhet, forvirring, åndenød, tåkesyn og uvirkelighetsfølelse.

2) Reduksjonen av oksygen til visse andre deler av kroppen kan forårsake nummenhet og prikking i f.eks. hender og føtter, kalde og klamme hender og i enkelte tilfeller muskelstivhet.

3) Man kan oppleve det som man får for lite luft/ikke får puste, selv om man tvert imot puster for mye/ hyperventilerer.

Det er imidlertid viktig å huske at reduksjonen av oksygen er liten og helt ufarlig.

Hyperventileringen fører altså til symptomer som vi forbinder med angst, og den kan derfor virke utløsende på panikkanfallet.

I mange tilfeller er hyperventileringen vanskelig å oppdage. Dette er særlig tilfellet hvis personen har hatt lett hyperventilering over lengre tid. . Men fordi karbondioksydnivået holdes nede, mister kroppen evnen til å korrigere for endringer i karbondioksyd. Dermed kan selv en liten endring i pusterytmen (f.eks. et gjesp) være nok til å plutselig utløse symptomer. Dette kan være forklaringen på at mange panikkanfall oppstår så brått, for eksempel under søvn, og det er en av årsakene til at mange av de rammede sier at de “ikke føler at de hyperventilerer”.

Når man gjesper eller sukker, kvitter en seg med en stor mengde karbondioksyd svært raskt. I behandlingen av hyperventilering er det derfor viktig å være oppmerksom på vanemessig sukking og gjesping, og prøve å bli av med denne uvanen.

Det som kanskje er aller viktigst å være klar over, er at hyperventilering er helt ufarlig. Hyperventilering er en naturlig del av kamp/flukt-reaksjonen, derfor er hensikten med den å beskytte kroppen mot fare og ikke være farlig i seg selv. Endringene som oppstår med hyperventileringen, er de samme som forbereder kroppen på handling for å unnslippe en mulig fare.

Derfor er det en automatisk reaksjon at hjernen umiddelbart værer en fare, og personen føler en sterk trang til å flykte. Følgelig er det lett å forstå at hvis det ikke foreligger noen reell fare, vil personen tro at faren finnes inne i en selv. Men dette er altså ikke tilfellet. Det er viktig å huske at hyperventilering er helt ufarlig, og er en del av en naturlig og biologisk reaksjon med det formål å beskytte kroppen mot skade.

Hvordan stoppe hyperventilering?

Gå inn på menyen som heter “øvelser” for å se noen enkle, men svært effektive måter å få stoppet hyperventileringen, og dermed panikkanfallet.

Panikkangst Panikkangst angst panikkangst angst redd panikk redd panikk panikk angst anfall hjertebank panikkangst
angst angst