Jeg våkner med et rykk. Hva var den lyden? Det er som om noen prøver å sparke inn døren min. Jeg famler etter lysbryteren, men den er ikke der den pleier å være. Hvor er den? Og hvor er jeg?

Det hadde vært en travel høst. Jeg hadde vært på Norgesturne med Klovner i kamp, i Beneluxlandene med Shining, i Frankrike og Spania med Bugge Wesseltoft og mellom det hele hadde jeg dyttet inn en ferie i Thailand og Malaysia.
Nå befant jeg meg i Shanghai med Shining, og jeg hadde mistrivdes fra dag en. Resturanten vi skulle spise alle måltidene serverte kalde, hårete kyllinger og jeg orket ikke spise noenting. Den første kvelden prøvde vi å få opp stemningen ved å drikke oss fra sans og samling. Den påfølgende fyllesyken og det vedvarende jet-laget, de stappfulle gatene med inpåslitne selgere som halte og dro i oss, den vanvittige trafikken og den slitsomme kinesiske bookingagenten, gjorde dag to til et lite helvete. I det – engang så lukseriøse – nå forsofne hotellet, lå rommet mitt helt innerst i gangen i fjerde etasje. Det luktet merkerlig i gangen, det luktet merkelig på rommet, og jeg lå lenge våken og ønsket meg hjem før jeg endellig falt inn i en grunn, urolig søvn.

Jeg reiste meg brått opp og skjønte med det samme at noe var galt. Det var som om rommet svingte på seg. Som om jeg befant meg i en drøm og ikke klarte å vokne. Hjertet banket som jeg hadde løpt maraton og kroppen føtes klam og fremmed. Jeg husker jeg tenkte: Nå har jeg blitt gal. Nå rabler det for meg.

Jeg virret ut i gangen, men det var ingen mennesker der. Hvor kom ulydene fra? Jeg la øret inn til nabodøren. og hørte noen romlelyder. Det var rommet til trommeslageren vår. Jeg tenkte meg ikke om, bare rev i dørklinken og hamret på døren. En forvirret trommeslager slapp meg inn, og jeg skjønte med det samme hvor lydene kom fra. Rommet hans hadde et skap halvveis inn i veggen mot rommet mitt, og den vanligvis så bedagelige og late kompisen min hadde i et sjeldent forsøk på å være sivilisert forsøkt å henge opp klærne sine i hengskapet hvor han hadde fomlet litt og romstert slik at det vegge i vegg hørtes ut som et monster.

Men selv om jeg nå forsto at monsteret bare var en trivelig fyr fra vestlandet, var jeg alt for oppskjørtet til å gå å legge meg. Hele kroppen min skalv, magen snørte seg sammen og jeg følte meg som verdens minste og reddeste gutt. Med pipete stemme spurte jeg om jeg kunne sove inn oss ham. Jeg har vel sjelden sett en så forundret trommeslager før, for der sto jeg, den tøffe Oslo-rapperen, i boksershorts og tryglet om hjelp som en baby.

Det ble noen vonde uker. Allerede dagen etter skulle vi ta toget 38 timer opp til Harbin, helt opp ved grensen til Russland. Der var det 20 minusgrader og tristere enn i Sibir. Jeg bestemte meg for å kutte ut drikkingen til jeg var tilbake i Norge, og levde på kjeks og pølse som jeg hadde fått tak i i en butikk der de førte vestlige varer.

TILBAKE I NORGE

Da jeg endelig var tilbake i norge skulle jeg spille på Kampen-jazz med bl a Jon Eberson. Jeg hadde gledet meg stort til å komme hjem og spille for kjente og kjære i vårt trygge land. Så lykkelig var jeg, at jeg drakk meg fullstendig fra forstanden etter konserten og voknet ikke før langt uttpå neste dag. Det hadde allerede begynt å skumre og jeg lagde meg en kaffe og ruslet rundt i leiligheten da den forferdelig angsten plutselig rammet meg for fullt igjen. Men hva var dette? Nå var jeg jo i norge. Her skulle jeg i hvertfall være trygg?

Det ble en kjip vinter. Det var ikke ofte jeg fikk angstanfall, men uroen og bekymringen for at det skulle skje lå og kvernet som en møllestein i magen hele tiden. Jeg vurderte helt seriøst å slutte med å dra på turne, holdt meg mer og mer hjemme og ungikk å oppsøke situasjoner der jeg ikke hadde full kontroll.

Våren kom og min daværende samboer forslo flere forskjellige sommerferieplaner. Jeg var skeptisk til alt som hadde med fly og utlandet å gjøre, og fikk trumfet igjennom at vi bare skulle dra på sykkeltur til Danmark. Det hadde jeg vært mange ganger før, og minnene derfra hadde alltid vært ubekymret glede.

Denne gangen var det imidlertid en bekymret bassist som syklet avgårde med telt, proviant og sovepose. De hyggelige gårdene man kunne overnatte på, som jeg husket fra tidligere turer, lå mer øde og var mindre pene enn jeg kunne erindre. Den ubekymrede gleden ved å oppdage nye steder og møte nye mennesker var byttet ut med bekyring og hjemlengsel. Det var som det lå et slør over verden som ikke hadde vært der før, og som formørket sansene mine.

Jeg har aldri vært noe glad i høyder, og da vi sykle over den store broen utenfor Odense for å finne en campingplass, var det som noen stakk en kniv i magen min og vrei den rundt. Flere titalls meter nedenfor blinket skjøen skarpt i sollyset, og det som for de fleste andre sansynligvis fremsto som en nydelig utsikt, var for meg et skremmende syn.

Morgen etter punkterte jeg sykkelen min med vilje for å slippe å sykle over broen igjen. I stedet tok vi taxi til Odense sentrum og gikk rundt blandt turistene. Det var en nydelig dag
og solen skinte fra en veldig himmel. Vi handlet, spiste is, drakk kaffe på fortauskafè, men plutselig, helt ut av det blå, skjedde det igjen. Angsten skylte over meg som en bøtte iskaldt vann. Jeg reiste meg fra kafèstolen og vaklet ut på torget. Rundt omkring gikk glade turister, gatemusikantene spilte og alle varr glade. Jeg knakk sammen, knelte foran fontenen og hulket av angst.

Jeg brukte altfor lang til på å søke hjelp. Selvfølgelig gjorde jeg det. Gutter er kanskje sånn skrudd sammen at vi skal fikse alt selv. Men når jeg nå skriver ned denne historien ti år senere virker det som det aldri har skjedd. Jeg blir ikke skremt av minnene. For nå vet jeg at jeg ikke var gal. Nå vet jeg hvorfor det skjedde. Jeg vet hvorfor mennesker får angst. Jeg vet hva det skyldes, at det er ufarlig og at man kan bli kvitt det.

For meg holdt det med en eneste time hos min psykiater. Alt han gjorde var faktisk å forklare meg det du nå kan lese på disse sidene. Noen bruker kanskje et par behandlingstimer, men i bunn og grunn handler det om å bli forklart og forstå den informasjonen du finner her. Forstå årsakene, og se løsningene. Da skjønner du at angst ikke er noe du behøver å leve med.

Jeg har ikke hatt panikkangst siden første gang jeg var hos Rolf Hessø. Det gjør at bekymringsangsten også forsvant, og etterhvert var det som om sløret jeg hadde hatt over hodet ble borte. Nå nyter jeg livet i fulle drag, og kjenner jeg symptomene komme, vet jeg at jeg kan stoppe dem ved å gjøre øvelsene som står beskrevet på disse sidene.